De gamle kirkene

Kirken på Frei er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1478, og da den brant ned i 1766 ble den omtalt som liten og skrøpelig. Man satte straks i gang med byggingen av ny kirke, en korskirke på en ny plassering nord for bygdeveien. Denne kirken ble imidlertid revet i 1896 for å gi plass til dagens kirke, som ble tatt i bruk og innvidd torsdag 16. september 1897.

For å belyse mer av den eldre historien til Frei kirkested gjengir vi utdrag fra en artikkel av Siv Helen Myrvoll Grønland, publisert på Stiftelsen Nordmøre Museums nettsider:

De første beretningene om kirker på Nordmøre finnes i Håkon den godes saga i verket Heimskringla, skrevet av Snorre Sturlasson på 1200-tallet. Frei kan være et av stedene hvor en av kirkene ble bygget på slutten av 900-tallet, og området for begynnelsen av kristningsarbeidet. I forbindelse med kristningen ble det sendt en biskop og prester fra England til å formidle kristen tro og skikk. Håkon ble fostret opp hos den engelske kong Adelstein fra år 926 til år 933, og fikk opplæring i den kristne tro. Han kom til Norge i år 935 for å regjere og kristne landet. Han skal ha startet sitt kristningsarbeid på Møre, sagaen forteller dette:

"Da kong Håkon trodde han hadde fått støtte nok av noen stormenn til å få fram kristendommen, sendte han bud til England etter biskop og noen andre prester[..]. Håkon gjorde det klart at han ville tilby kristen­dommen til hele landet. Kong Håkon lot nå vie noen kirker og satte prester til dem. […]. [Åtte trøndere] ble enige om at de fire uttrønderne skulle ødelegge kristendommen, og de fire inntrønderne skulle tvinge kongen til å blote. Uttrønderne seilte med fire skip sør til Møre, og der drepte de tre prester og brente tre kirker, og så seilte de hjem." (Utdrag fra Snorre Sturlasons kongesagaer.)

Sagaens beretning om kirkene på Møre, er de tidligste kirkene man hører om i dette området. Som utdraget viser, skal det ha vært tre kirker, og Frei kan ha vært et av kirkestedene som ble brent. Ved lesning av sagaen, melder det seg noen nye spørsmål. Tre prester ble drept, men hva skjedde med biskopen og de andre prestene? Flyktet de? Har de etterlatt seg vitnesbyrd om det som hendte? Spørsmålene vil ikke bli besvart her, men kan brukes videre i undersøkelser av Frei som kirkested.

I senere tid er det muntlige beretninger om en kirke på Frei, som baserer seg på historier om kirkens tilstand før den ble revet. Fortellingene indikerer at dette var en gammel kirke ut fra tømmerets tilstand, og den hadde sin plass på den gamle kirkegården med steingjerdet. Det er antatt at den var bygd på 1200-1300-tallet, og var visst en langkirke bygd i stavverk, og som hadde våpen­hus og sakristi. Det finnes ingen konkrete fakta om kirken, og kirken som er brukt i analysen er den tidligste kirken det finnes nedtegnelser om.

Den eldste omtalen av kirka finnes i Aslak Bolts jordebok og er nedskrevet i 1432 som Kirkiu Freidhe. En kvittering til biskop Gaute nevner også kirken og viser til at det har stått en kirke på Frei, på 1400-tallet. Denne kirken kan ha vært den gamle stavkirken som skal ha stått på kirkegården på 12-1300-tallet som det berettes muntlig om.

Middelalderkirken markerer en annen bruk av landskapet, og er et annet fokuspunkt enn gravrøysene langs Freistranda og Freineset. Den symboliserer et epokeskifte, hvor fokuset går fra å være en hedensk religion med tilbedelse av mange guder, til en kristen religion med en gud. De døde gravlegges i viet jord på kirkens gravsted istedenfor i gravrøyser og hauger. Landskapets hellige sted blir dermed sentrert til et avgrenset område. Den visuelle ­landskapsanalysen brukes for å vurdere middelalderkirkens plassering i forhold til andre kulturminner i landskapet, og beliggenhetens funksjon med hensyn til skipsleia.

Kirkens synlighet

Kirken lå på nordsiden av Freihaugen og sør for bygdeveien, der hvor det gamle gravstedet ligger i dag. Gårdsgrensen mellom gårdene Øvre og Nedre Frei ligger midt på gravstedet.

Hovedfunnene i analysen viser at middelalderkirken lå godt skjult for det meste av fjorden og skipsleia. Det lille innsynet man kunne få til kirken, var fra Flatsetsundet, og der hvor man runder bukta mellom Otterneset og Freineset. På grunn av plasseringen så nær Freihaugen, kan det se ut som at kirken ble forsøkt skjult for innsyn fra fjorden og seilingsleden. Det sparsomme innsynet til og utsynet fra kirken, gjorde at den hadde en privat beliggenhet sett fra sjøen. Den private plasseringen gjør at det er begrenset med muligheter for å se kirken fra andre steder i landskapet, og utsikten over fjorden er veldig begrenset, sett fra kirken.

Sett fra veikrysset og jordet nord for kirken, hadde den en offentlig plassering. Det betyr at kirken hadde en rik oversikt og utsyn innover i landskapet, og var lett å få øye på fra nordvest til nordøst i landskapet. Kirken hadde derfor sin henvendelsesretning mot jordene nordvest – nord–nordøst. Med det menes, hvor i terrenget kulturminnet "ser" utover i landskapet, altså hvilke ytre ­grenser man kan se fra kulturminnet.

Byggingen av kirken endret fokuset fra gravminnenes synlighet og kontroll over fjorden til et fokus innover på landområdene. Synligheten innad i Flatset­sundet kan ha vært ment som et visuelt budskap til menneskene som steg i land til gudstjeneste, og for dem som kom landeveien på øya.

Kirkens synlighet for dem som ferdes på land og for dem som ankom Freiøya med båt, vitner om en intensjonell plassering. Det har hovedsakelig vært viktigst at kirken var synlig for dem som ferdes til lands, og for dem som ankom Freiøya med båt i forbindelse med kirkebesøk. Den bortgjemte plasseringen i forhold til fjorden, gir inntrykk av at byggherren ønsket å gjøre kirken minst mulig synlig for dem som ferdes langs leia. Kanskje et forsøk på å skjule at de var kristne?

Kirkens visuelle virkning

Kirkens plassering ved Freihaugen kan ha hatt en monumental virkning på dem som ankom stedet. Om kirken var liten av størrelse, kan plasseringen ha gitt en monumental virkning sett på land. Forklaringen på dette er at når en liten kirke blir plassert i skråningen til en haug eller lignende, får det kirken til å virke større og mer dominerende enn den ville gjort på flat mark. Det har trolig vært en del av hensikten med beliggenheten å få kirken til å fremstå i større prakt.

Plassering i forhold til bygdeveien

Den gamle bygdeveien og gårdsgrensene har vært sentrale i årsakene til valg av kirkens plassering, fordi menneskene måtte passere kirken for å komme til og fra gårdene som ligger øst på øya. Som kartet i figur 2 viser, gikk den gamle bygdeveien gjennom gården Øvre Frei og fortsatte forbi kirken, videre østover langs Freiøya. Gjerland og Kellers analyser viser at middelalderkirken på Frei er en fase 1 kirke. Den oppfyller de tre kravene til plassering: 1) beliggenheten er privat, 2) er plassert like ved veien og 3) ved gårdsområdet. Med andre ord, bygde storbonden på gården Frei, kirke til seg selv og familien. Fase 1 kirkene var dermed gårdskirker som tilhørte bonden.

Gårdsgrenser og kirken

Mye tyder på at middelalderkirken var en privat kirke for gårdene Øvre og Nedre Frei. Kirkestedets anleggelse innenfor gårdsgrensene kan forklares med at bonden på gården Øvre og Nedre Frei har betalt for bygging av kirken. "Dersom kirken ble etablert like ved eller som en del av gårdstunet, ville det forsterke forbindelsen mellom stormann og kirke." Hans ønske om å vise sin sosiale status, gjorde dermed at han valgte da å plassere den ved veien, for at alle som passerte kirka ble minnet på at han var en stormann.

En annen viktig faktor som avgjør hvor en kirke blir plassert, er alderen på de ulike gårdsbosetningene. Kirker ble gjerne bygd på de eldste og største gårdene, så beliggenheten til Frei kirke kan være valgt av den grunn. Gårdsnavnet Frei blir regnet for å være ett av de eldste navnene på Nordmøre. Gården er beskrevet i Aslak Bolts jordebok og har med sikkerhet eksistert siden 1400-tallet. Skriftlige norrøne kilder til selve navnet Frei, tyder på at det har eksistert siden 1100-tallet, men navnet og gården kan være enda eldre enn dette. Gravminnet fra eldre jernalder indikerer at gården, også har eksistert siden den tid. Om gården har hatt navnet Frei på den tiden, lar seg ikke finne ut.

Natursteinen ved kirken

Ved kirken ligger det en stor naturstein som kan ha fungert som landemerke eller minnesmerke. Steinen er fremtredende og godt synlig i landskapet. Den utgjør et av flere sentrale orienteringspunkter i landskapet, og kan ha ­fungert som en markering av stedet. Natursteinen står ved kanten av skråningen mot Freistranda og er fra gammelt av kalt Bekkjasteinen. Navnet kommer av ­bekken som rant under steinen eller kom opp ved den. Navnsettingen av ­steinen indikerer viktigheten av denne eller området rundt steinen. Det var vanlig å navnsette naturelementer for å gjøre landskapet gjenkjennbart og hjemlige.

Det var en brønn i tilknytning til steinen og den gamle bygdeveien gikk forbi dette punktet senest på 1950-tallet. Bekken under steinen har vært en ­viktig ­kilde til livsgrunnlaget for gårdsfolket, og var derfor avgjørende for valg av ­gårdens plassering. Vannkilder og stormannsgårder ble i den førkristne ­kulturen brukt som kultsted og det kan være at intensjonen med kirkens plassering var nærhet til steinen. Odd W. Williamsen skriver i sin artikkel i Årboka 2011 litt om rituelle veier, og at denne steinen sammen med kavlebroen, kan utgjøre en del av en "paradegate". Han ser for seg at Frei har vært et sentrum for et hellig sted. Steiner, som denne ved kirken, kan ha fungert som et minnesmerke i naturen og dermed vært tilskrevet en mening eller betydning, som f.eks. et hellig sted. Har kirken fått sin plassering på grunn av steinen, kan det være en kultstedskontinuitet, et sentrum for offentlig kultus. I en slik sammenheng er det viktig å tolke konteksten som steinen befinner seg i. Den må vurderes som en del av en helthetlig kontekst med funn av gjenstander, avfall, og kultur­minner, både dem som eksisterer i dag og dem som er borte fra landskapet. Analyse av dens beliggenhet i landskapet i forhold til landskapsformer og kulturminner, har jeg allerede gjort i masteravhandlingen. Kult og kultstedskontinuitet er et stort fagområde med mange innfallsvinkler. Temaet blir så vidt berørt i avhandlingen, og hensikten var å åpne opp for et nytt fokus for videre undersøkelser.

Veien videre – arkeologiske undersøkelser?

Middelalderkirkens plassering har blitt undersøkt i forhold til gravminner som eksiterer i landskapet i dag. Analysen viser at kirken ligger for langt unna gravrøysene til at den kan ha fått sin plassering på grunn av kultstedskontinuitet. Videre analyser kreves for å komme nærmere et svar på kirkens plassering og dens forhold til gravminnene som er borte fra landskapet.

Kirken som sto på Frei i 1430-årene kan være den omtalte stavkirken, men det kreves arkeologiske undersøkelser for å finne ut mer om kirkehistorien på Frei. Både gravstedet og antatt plassering for kirken kan undersøkes. Gravstedet kan gi en indikasjon på hvor lenge området har blitt brukt som kirkested.

For å vurdere om kirkens plassering har en sammenheng med natursteinen, som kultstedskontinuitet, krever det nye undersøkelser. Natursteinen og området rundt kan undersøkes for å finne ut om den har blitt brukt til rituell aktivitet før kristendommen kom til Norge. For å komme nærmere et svar eller en forklaring, kreves det arkeologiske undersøkelser med fokus på kult og kultstedskontinuitet. Det blir en annen innfallsvinkel til undersøkelse av kirkestedet, med en ny problemstilling og nytt fokus. Dette er ett av flere temaer og fokusområder som kan undersøkes videre.

Undersøkelsene som er nevnt over, er et forslag til videre arbeid, og vil være av betydning for å belyse årsaken til kirkens plassering nærmere.